Skriverier og sånt

REISE: Paris

2007-11-14T22:05:00.000+01:00

I begynnelsen av desember er jeg i Paris. Tips meg gjerne om ting jeg bør få med meg! Takk

Festivalmagasinet opp og stå

2007-11-02T15:22:00.000+01:00

Etter flere omganger med elektronisk skjemavelde, så fant jeg ut at jeg måtte ta skjemaet i egen hånd, finne fram penn og levere på papir til Brønnøysund. I går ble Henriette og mitts lille delt ansvar-selskap endelig registrert - og vi kan starte for alvor. Her ligger en veldig foreløpig versjon.

Bildet er tatt under årets Bukta-festival i Tromsø der Turboneger skapte liv i fjæra. Foto: Wilhelm Andreas Eilertsen

Høst

2007-10-29T00:35:00.000+01:00

Når skodda ligger tjukt over Oslo og regnet hamrer på vinduet, så er det ingen tvil lenger: Høsten er definitivt kommet. Men etter å ha brukt de siste to ukene på å lese Fridtjof Nansens tobindsverk om hans tur i isødet, så er det lite å klage over Oslo-været. For Nansen og hans kompanjong Hjalmar Johansen holdt motet oppe i tre år i drivisen. Definitivt en imponerende skitur gjennom drivisen. Og boka er verdt å lese. Spennende å lese hvordan de overlevde på isbjørn, pemmikan og spekk.

God påske!

2007-03-30T15:00:00.000+02:00

Strålende sol kan sette hvem som helst i feriemodus, så også meg.

God påske!

PS: Og gratulerer til Tromsø som søkerby for OL i 2018.

Redaktør for undersøkende journalistikk

2007-03-12T15:30:00.000+01:00

Internasjonal Reporter samarbeider hvert år med Stiftelsen for undersøkende journalistikk om ett av seminarene. I år har vi invitert redaktør Roman Shleynov i Novaya Gazeta hvor Anna Politkovsk jobbet før hun ble skutt og drept i en heis i Moskva i fjor.

Hvis du ikke skal til Tønsberg og Skup, så kan du høre Roman Shleynov hos Fritt Ord i Uranienborgveien førstkommende fredag kl 14. Kom kom!

Juleønsker

2006-12-22T13:10:00.000+01:00

En ny rygg takk, egentlig bare en liten del, men nok til at jeg kan gå oppreist hver dag...og så gode juleønsker til alle!

Sorti

2006-11-29T22:58:00.000+01:00

I et anfall av overmot fant jeg ut at jeg skulle springe halvmaraton tidligere i høst. Noe jeg gjorde. Et par dager før løpet kjente jeg litt vondt i hofta, noe jeg trodde var løpsnerver og ikke noe å bry seg om. Under sjølve løpet merka jeg ikke noe til dette, men i dagene etter (når den verste stølheta hadde gitt seg), så ble det mer og mer vondt. Etter et besøk hos legen med påfølgende MR og røntgen, ble det påvist to prolaps.

Det gir seg utslag i en følelse av å ha et åpent sår nederst i ryggen/hofta i tillegg til varierende krampefølelser i legg og lår.

Det hele gir seg utslag i et langt mer stillesittende liv, om jeg ikke skal si stilleliggende - der jeg ikke får gjort så mye mer enn å tenke langt mer enn jeg har gjort hittil. Det blir i alle fall ikke gjort så mye. Men som alltid hoper det seg opp med ideer om hva jeg kan gjøre når jeg bare får tid - og helsa til det.

Xiando

2006-09-19T23:10:00.000+02:00

Jeg har bedt Xiando om å fjerne ei setning fra nettsida si, som jeg opplever som en trussel mot meg. Da er det jo ikke mer enn rett og rimelig at jeg også fjerner det jeg hadde sakset fra nettsida (lagt ut i juni).

Nå er det gjort.

Munch is back

2006-08-31T18:45:00.000+02:00

I dag jubler Oslo-politiet over funnet av de to stjålne Munch-maleriene "Skrik" og "Madonna". Jeg var på jobb den søndagen for to år siden da telefonen fra fransk Radio 1 kom.

De kunne fortelle at deres ferierende journalist i Oslo, var på Munch-museet og hadde akkurat sett to menn løpe ut av museet med de to maleriene.

En søvning søndagsmorgen på jobb ble raskt mer hektisk.

Ut av dvalen

2006-08-29T18:26:00.000+02:00

Skogen er begynt å gulne, temperaturen faller og ullgenserene er dukket opp i butikken: da er det på tide å komme seg ut av feriedvalen og i gang med jobben igjen.

Jeg er allerede i full gang med å snakke med gruvearbeidere, sjømenn, husmødre og andre som fant på å leve på begynnelsen av forrige århundre.

Utover høsten blir det stort sett jobbing med Nordmennenes egen Historie, men også litt farting, f.eks til Tyskland og Nederland.

Midtøsten i brann

2006-07-24T13:54:00.000+02:00

Situasjonen i Libanon og de palestinske områdene blir stadig verre. På bloggesida "Updates on Lebanon" skrives hvert enkelt angrep mot Libanon inn.

Min journalisthelt Robert Fisk har bodd og arbeidet i området i mange, mange år. Her er hans opplevelser den siste uka:

Robert Fisk: A gripping diary of one week in the life and death of Beirut
Published: 23 July 2006

Sunday 16 July

It is the first time I have actually seen a missile in this war. They fly too fast - or you are too busy trying to run away to look for them - but this morning, Abed and I actually see one pierce the smoke above us.

"Habibi (my friend)!" he cries, and I start screaming "Turn the car round, turn it round" and we drive away for our lives from the southern suburbs.

As we turn the corner there is a shattering explosion and a mountain of grey smoke blossoming from the road we have just left. What happened to the men and women we saw running for their lives from that Israeli rocket? We do not know. In air raids, all you see is the few square yards around you. You get out and you survive and that is enough.

I go home to my apartment on the Corniche and find that the electricity is cut. Soon, no doubt, the water will be cut. But I sit on my balcony and reflect that I am not crammed into a filthy hotel in Kandahar or Basra but living in my own home and waking each morning in my own bed. Power cuts and fear and the lack of petrol now that Israel is bombing gas stations mean that the canyon of traffic which honks and roars outside my home until two in the morning has gone. When I wake in the night, I hear the birds and the wash of the Mediterranean and the gentle brushing of palm leaves.

I went to buy groceries this evening. There is no more milk but plenty of water and bread and cheese and fish. When Abed pulls up to let me out of the car, the man in the 4x4 behind us puts his hand permanently on the horn, and when I get out of Abed's car, he mouths the words "Kessuchtak" at me. "Fuck your sister." It is the first time I have been cursed in this war. The Lebanese do not normally swear at foreigners. They are a polite people. I hold my hand out, palm down and twist it palm upwards in the Lebanese manner, meaning "what's the problem?". But he drives
away. Anyway, I don't have a sister.

Monday 17 July

The phones are still working and my mobile chirrups like a budgerigar. Too many of the calls are from friends who want to know if they should flee Beirut or flee Lebanon or from Lebanese who are outside Lebanon and want to know if they should return. I can hear the bombs rumbling across Hizbollah's area of the southern suburbs but I cannot answer these questions. If I advise friends to stay and they are killed, I am responsible. If I tell them to leave and they are killed in their cars, I
am responsible. If I tell them to come back and they die, I am responsible.

So I tell them how dangerous Lebanon has become and tell them it is their decision. But I feel great sorrow for them. Many have been refugees four times in 24 years. Today I am called by a Lebanese woman with Lebanese and Iranian citizenship and one child with a US passport and another with only a Lebanese passport. Her situation is hopeless. I suggest she travels to the Christian mountains around Faraya and try to find a chalet. It will be safe there. I hope.

I come back from Kfar Chim where part of an Israeli missile or an aircraft wing has just partially decapitated the driver of a car. He looked so tragic, his head lolling forward in the driver's seat, just looking at all the blood splashing down his body on to the floor. Abed was getting spooked because I spent too long at the scene. The Israelis always come back. "Habibi, you took too long. Never stay that long again!" He is right. The Israelis did come back and bombed the Lebanese army.

Now my housemaid Fidele is spooked. She thinks it is too dangerous to travel from the Christian district of Beirut to my home since the Israelis blew the top off the local lighthouse 400 metres from my front door. Fidele is from Togo and makes fantastic pizzas (I recommend her Pizza Togolaisi to anyone) so I send Abed off to pick up her up and bring her to my home for one hour. She puts my dirty clothes in the washing machine, and after five minutes the power goes off and we have to take them all out and try again tomorrow.

Tuesday 18 July

At 3.45am, I wake to the sound of tank tracks and a big military motor heaving away in the darkness. I go downstairs to find that the Lebanese army has positioned an American-made armoured personnel carrier in the car park opposite my home. It has been placed strategically under some palm trees, as if this will stop Israeli aircraft from spotting it. I don't like this at all and nor does my landlord, Mustafa, who lives downstairs. The Lebanese army is now an occasional target for the Israelis and this little behemoth looks like a palm tree disguised as a tank. Later in the morning, I call a general in the army who is a friend of mine and army operations calls me back to check the location. It takes an hour before they find the
car park on their maps. Then I receive another call telling me that the APC is next to my home to prevent the Hizbollah from using the car park to launch another missile at an Israeli ship. The empty American Community School is just up my road. The Lebanese army is defending us.

The first French warship arrives to pick up French citizens fleeing Lebanon. It steams proudly past my balcony. Many French naval vessels are named after great military leaders, and this particular anti-submarine frigate is called the Jean-de-Vienne. I pad off to consult my little library of French history books. Jean de Vienne, it turns out, was a 14th-century French admiral who raided the Sussex town of Rye and the Isle of Wight and who was killed - oh lordy, lordy - fighting in the Crusades against the Muslim Turks. A suitable ship to start France's evacuation of
the ancient Crusader port of Beirut.

Wednesday 19 July

Now that the Israelis are destroying whole apartment blocks in the Shia southern suburbs - there is a permanent umbrella of smoke over the seafront, stretching far out into the Mediterranean - tens of thousands of Shia Muslims have come to seek sanctuary in the undamaged part of Beirut, in the parks and schools and beside the sea. They walk back and forth outside my home, the women in chadors, their bearded husbands and brothers silently looking at the sea, their children playing happily around the palm trees. They speak to me with anger about Israel but choose not to discuss the depth of cynicism of the Shia Hizbollah who provoked Israel's brutality
by capturing two of its soldiers. As well as the Hizbollah, the Israelis are now targeting food factories and trucks and buses - not to mention 46 bridges - and the bin men are now reluctant to pick up the rubbish skips each night for fear their innocent rubbish truck is mistaken for a missile launcher. So no rubbish collection this morning.

The local Beirut papers are filled with photographs that would never be seen in the pages of a British paper: of decapitated babies and women with no legs or arms or of old men in bits. Israel's air raids are promiscuous and - when you see the results as we now do with our own eyes - obscene. No doubt Hizbollah's equally innocent civilian victims in Israel look like this but the slaughter in Lebanon is on an infinitely more terrible scale. The Lebanese look at these pictures and see them on television - as does the rest of the Arab world - and I wonder how many of them are provoked to
think of another 9/11 or 7/7 or whatever the next date will be.

What does war do to people? Later, I am talking to an Austrian journalist and idly ask what her father does. "He drinks," she says. Why? "Because his father was killed at Stalingrad."

I walk across with tea for the soldiers on the APC in the car park. They are all from Baalbek, Shia Muslims. They would never open fire on a Hizbollah missile crew. Then I return home from another visit to the southern suburbs and find they have gone, along with their behemoth. The first good news of the day.

The minister of finance holds a press conference to talk of the billions of dollars of damage being done to Lebanon by Israel's air raids. "We have had pledges of aid from Saudi Arabia, Kuwait and Qatar," he proudly announces.
"And from Syria and Iran?" the man from Irish radio asks, naming Hizbollah's two principal supporters in the Muslim world.
"Nothing," the minister replies dismissively.

Thursday 20 July

A bad day for messages. Phone calls from the States to tell me I am an anti-Semite for criticising Israel. Here we go again. To call decent folk anti-Semites is soon going to make anti-Semitism respectable, I tell the callers before asking them to tell the Israeli air force to stop killing civilians. Then a fax from a Jewish friend in California to tell me that a man called Lee Kaplan - "a columnist for the Israel National News", whatever that is - has condemned me in print for developing a "high-paid speaking career among anti-Semites". Unlike Benjamin Netanyahu and many others I can think of, I never take money for lecturing - ever - but to smear the thousands of ordinary Americans who listen to me as anti-Semites is outrageous.

Another fax from the editor of the forthcoming paperback edition of my book, apologising for bothering me at a "very difficult (sic) time" but promising to send me page proofs by DHL which is still operating to Beirut.

I go downtown to check this with DHL. Yes, the man says, parcels for Lebanon are sent to Jordan and then in a truck via Damascus to Beirut. A truck, I say to myself. Ouch.

Friday 21 July

The Israelis have just bombed Khiam prison. An interesting target since this was the jail in which Israel's former proxy militia, the South Lebanon Army, used to torture male prisoners by attaching electrodes to their penises and female prisoners by electrocuting their breasts. When the Israeli army retreated in 2000, the Hizbollah turned the prison into a museum. Now the evidence of the SLA's cruelty has been erased. Another "terrorist" target.

The power comes back at home at 11pm and I watch Israel's consul general, Arye Mekel, telling the BBC that Israel is "doing the Lebanese a favour" by bombing Hizbollah, insisting that "most Lebanese appreciate what we are doing". So now I understand. The Lebanese must thank the Israelis for destroying their lives and infrastructure. They must be grateful for all the air strikes and the dead children. It's as if the Hizbollah claimed that Israelis should be grateful to them for attacking Zionism. How far can self-delusion reach?

Saturday 22 July

I have coffee in my landlord's garden and he climbs an old wooden ladder into his fig tree and brings me a plate of fruit. "Every day it gives us our figs," he tells me. "We sit under our tree in the afternoon and with the breeze off the sea, it is like air conditioning." I look at his little paradise of pot plants and sip my Arabic coffee from a little blue mug. We watch the warships sliding into Beirut port. "What will happen when all the foreigners have gone?" he asks. That's what we are all asking. We shall find out this week.

Sannheten om Solheim

2006-06-29T16:06:00.000+02:00

September 2006: Her sto det opprinnelig en post som fortalte om nettstedet Xiando, som også hadde laget en underside om meg.

Jeg har bedt nettstedeieren om å fjerne ei setning fra denne, i tillegg til at han har fortalt meg hvem han er. Dermed fjerner jeg nå denne posten.

Fransk opprør

2006-06-17T19:18:00.000+02:00

I denne månedens Fagbladet har jeg skrevet en artikkel om det franske opprøret denne våren. Saken handler om den franske "førstejobb-kontrakten" - Contrat Premiere Embauche - som studenter og fagforeninger demonstrerte mot. Etter hvert ble også store deler av befolkningen involvert.

Ut i verden

2006-06-06T10:49:00.000+02:00

Fotograf Gørill Trondsen Booth og jeg har vært på flere turer ut i verden sammen. Hennes fantastiske bilder kan ses her.

I 2001 reiste vi til Sør-Afrika, der vi blant annet var på Solsikkehuset i Bloomfountain. Solsikkehuset er et sted hvor barn med uhelbredelige sykdommer kan komme til. Da Solsikkehuset åpnet hadde de fleste barna kreft, mens de siste årene er det for det meste hiv-syke barn som kommer dit. Jenta på bildet over, var en av dem som kunne smelte hjerter.

Året etter reiste vi til Vietnam, fra Hanoi i nord til Ho-Chi-Minh city i sør. Fantastiske farger, utrolig god mat og fin stemning. I tidligere Saigon lagde vi en sak om det skitne vannet som nå renses. Denne mannen og familien hans drev en "rense oljetønne-business" like ved en av byens mange kanaler. Vi lagde også en sak om Vietnams "doi moi"-politikk som har redusert antall fattige i landet.

NRK-journalistene streiker

2006-05-31T14:50:00.000+02:00

Alle journalistene i NRK blir tatt ut i streik fra klokka 15.01 i dag.

Forhandlerne kan melde om at verken kravet om penger eller fritid ble tilnærmet innfridd.

"Til tross for godt over et halvt døgn med overtidsmekling, kom det aldri noe akseptabelt tilbud til forhandlingsutvalget, som derfor anbefalte NJs landsstyre å vedta streik. Og det sluttet landsstyret seg til", heter det.

Oslo-møte i Kulturkirken Jakob i Hausmannsgate klokka 16 i dag.

Gi meg april

2006-04-03T16:09:00.000+02:00

Og der var vi allerede kommet til april! Jeg ble ikke narret den 1, og siden snøen kom den 2, så det kan man vel slett ikke ta den som en spøk heller...

MEN: En gledelig beskjed kom den 2. så dette tyder på å bli en lykkemåned!!

Vår tralala vår...

Kafévenninne

2006-03-17T16:09:00.000+01:00

På solfylte dager og ellers dager som trenger en kafétur - så treffer jeg også Ella på min vei. Etter dagens tur så sendte Ellas mamma dette bildet - dette er fra min xx dag og Ellas ca 6 måneders dag i desember. Jeg synes vi er et riktig så pent par.

Skiskotyven

2006-03-16T16:11:00.000+01:00

Jeg lurer på hvem som har vært på ferde siden skiskoene mine ikke er å oppdrive. Eller har skoene funnet ut at siden de aldri slipper ut av kjelleren min, så har de gladelig blitt med noen andre???

Sesongens første skitur skulle altså av stabelen i dag, men på grunn av manglende skisko, så ble det heller en liten joggetur rundt Sognsvann. Strålende sol i hovedstaden akkurat nå og med så mye fin snø, så blir det veldig fint oppi skogen.

Første joggeturen på to måneder (den forrige var 21. januar) viste til fulle hvor dårlig kondisen blir når man ikke får trent. Hjerterytmen stanget raskt opp i maks, og deretter var det bare å roe han helt ned... ojojoj. her bør det legges inn noen treningsøkter framover, før hjerte- og lungeforeningen kommer og tar meg.

Endelig frisk

2006-03-15T23:37:00.000+01:00

Etter sju lange - og traurige uker - kan ting tyde på at kroppen har kvittet seg med alle ulumske baselusker som den klarte å plukke opp i mørke bakgater i Budapest. Kraftige temperatursvingninger (15 minus ute, 30 grader inne) var mer enn jeg tålte.

Nå er jeg bare glad for at vinteren og snøen fortsatt er her, for nå skal jeg nyte noen fridager på ski i sola.

Sjefsblogg

2006-03-15T23:30:00.000+01:00

Sjefen min - som styre NRKs Tekst-TV, Nettnyheter og Nye Medier - er begynt å blogge. I tillegg til å like nettets og digital-tv-ets mange muligheter, så liker han også å reise. Følg i Rune Nøstviks fotspor her.

Kule kvinner

2006-03-08T14:51:00.000+01:00

I dag er det kvinnedagen!

I Vietnam for noen år siden fikk jeg favnen full av blomster. Alle menn jeg hadde intervjuavtale med den dagen kom med blomster og gratulasjoner.

I Norge i år ser det først og fremst ut som at vi er mest opptatt av hvordan man skal uttrykke kvinners seksualitet. Les for eksempel dagens kommentar fra forfatteren Olaug Nilssen.

Ingunn Økland i Aftenposten synes jeg ofte skriver vanskelig tilgjengelige kommentarer, men i dag forstår jeg budskapet.

Reiseverden

2006-03-02T20:41:00.000+01:00

Å være sjuk i lange tider fører ikke til mange bloggetanker, men da kan det være greit å ta seg en tur ut i cyber-verden. Sånn ser min reiseverden ut:

Lag ditt egen kart!

Vintersjuk

2006-02-07T22:20:00.000+01:00

Nei, nå er jeg lei av skral helse. Jeg ønsker meg en hostefri dag uten feber og tett i pappen. Og andre tettheter.

Godt nytt år!

2006-01-16T22:43:00.000+01:00

Kanskje litt for seint, men det er fortsatt såpass mange dager igjen av 2006 at det må være lov å tenke at dette året skal bli bedre enn det forrige..?! Hva er så bra med det nye året?

God bok: alt av Alice Munro. Kanadisk novelleforfatter som skriver enkelt om det mest kompliserte. Nesten sånn at man tror at man skulle klare å skrive slik sjøl. Nå er to nye bøker på vei til heimen.

God musikk: Tom Waits er god å ha. Og Winter Poem med Radka Toneff.

Gode venner og god bedring.

Godt reisemål: BUDAPEST! Nå er programmet klart. Det blir ballett, bad og butikker :-)

Ready or not

2005-12-06T01:25:00.000+01:00

Så var årets beste konsert et faktum: Fugees i Spektrum! Det startet med to dårlige oppvarmere (Siri et-eller-annet-med-fin-stemme-men-veldig-nervøs og enda dårligere Mira Craig. For å oppildne publikum fant hun ut at hun skulle stagedive...noe som slettes ikke gikk bra. Ingen tok imot henne og hun falt rett i betonggulvet). Men så kom Fugees på scenen og da ble det liv i leiren. Folk danset sammenhengende i to timer. WJ var som en strikk over hele scenen, før han plutselig hoppet opp på tribunen, ropte "hands in the air" og fikk publikum med seg. LH er rett og slett dronninga over alle dronninger, og P smører bandet sammen. Den nye plata skulle egentlig komme ut i høst, men nå sier ryktene at den kommer på nyåret. Godt at Fugees er tilbake!

Det var en fin start på bursdagen, som fortsatte i lunsj på kafe, og deilig middag med mye fliring!

Tiddelibom

2005-11-21T11:39:00.000+01:00

Det snør, det snør...Endelig e vinteren her! Nå skal jeg bare få unna et par småting og så skal jeg ut å nyte. For erfaringa viser at snøen snart er borte.

Frostrøyk

2005-11-19T16:00:00.000+01:00

Jeg har stor respekt og er full av beundring overfor dyktige fotografer. Elisabeth Krey Jenssen er én av dem, og hun har sendt dette flotte bildet fra Rossfjordvannet til meg.

Blogge-kjenning

2005-11-15T14:31:00.000+01:00

Lette egentlig på nettet etter noe annet, men så dumpet jeg borti denne karen - som jeg ikke har sett siden videregående, men som jeg har hørt litt om via via. Så egentlig ikke en blogge-venn, men i alle fall en blogge-kjenning. Jarle Heitmann heiter han.

Fester med ICA Storo

2005-11-15T13:38:00.000+01:00

Etter et flirfullt bursdagsselskap lørdag stengte dessverre utestedet vi var på, og da måtte vi jo finne et annet sted. Dit vi kom var det stengt på grunn av julebord, men siden vi hadde klart å snappe opp hvem som sto foran oss i køen, så kom vi oss likevel inn siden vi også jobber på ICA Storo. Heller ingen inne i lokalet så noen grunn til å se rart på oss, til tross for at ingen av oss helt hadde julebordsantrekket på oss. Dessverre var matserveringen over - og bonger så vi heller ikke noe av, men vi fikk rikelig med 80-tallsmusikk og ballonger. I går hørte jeg at to andre venninner sneik seg inn på en James Bond-fest ICA Storo hadde tidligere i år, så det er helt tydelig at dette er noen festløver!

Nok en bloggevenn

2005-11-10T18:06:00.000+01:00

WE brukte et par nattetimer på å komme i gang med blogging. Jeg er imponert over pågangsmotet, og venter spent på fortsettelsen.

Første gang i ilden

2005-11-09T10:54:00.000+01:00

Jepp, så var første veiledningstime over. Det var faktisk veldig trivelig. EO er en fantastisk engasjert veileder, og hennes interesse for feltet smitter over. Mens hun reiser til Sør-Afrika i nesten to uker (misunnelig), skal jeg faktisk skrive ferdig om boka "Leopardens öga". Det vi ble enig om er at jeg skal strukturere stoffet mitt omkring tre hovedtema; viten-overtro, troen på den afrikanske kvinnen som den som skal forløse kontinentet og framstillinga av seg sjøl - altså hvordan hovedpersonen ser på seg sjøl. I tillegg til Pratt, skal jeg også lese Terje Tvedt, og forsøke å knytte han opp til temaet (kanskje om den afrikanske kvinnen).

Mitt første kjøp

2005-11-03T14:50:00.000+01:00

Litt treig kanskje, men i dag har jeg fått mitt første tilslag på en ehandels-auksjon. Tingen er kjøpt i Amerika, og jeg er selvfølgelig spent på om den faktisk kommer, om den ser ut som den gjorde på bildet, om den er ekte eller kina-plastikk, og om jeg er fornøyd. Det var mange ting på en gang, det.

(PS: Jeg har handlet over internett før---)

Historie-interesse

2005-10-27T23:42:00.000+02:00

Lanseringsdatoen for "Nordmennenes egen historie" nærmer seg med farlige stormskritt. Medieinteressen i forkant har vært stor, se bare Aftenposten, Tvedestrandsposten, Troms Folkeblad og Bergens Tidende.

Nå er jeg veldig spent på mottakelsen. Ett er at noen synes du har en god idé, noe annet er det når det ferdige resultatet foreligger.

Se oftere mot nord

2005-10-27T23:31:00.000+02:00

De siste dagene har vært strålende vakre her i Tromsø. På dagtid har sola skint like skarpt som den gjør i mars - og på kveldene har nordlyset boltra seg like mye som det ofte gjør i 20 minus i januar. Og med 5 minus på dagtid har isen rimet hvert et strå. Nå er det bare å nyte siste dagen.

Prosjekt: Afrikaromaner

2005-10-12T16:44:00.000+02:00

Her er min prosjektbeskrivelse som professor PTA i dag godkjente. Nå er det bare å begynne å skrive. Jeg har to uker på meg til å levere første del, hvis tidsplanen min skal holde. Oj, oj.

Henning Mankell afrikaromaner

Presentasjon av prosjektet:
I denne oppgaven skal jeg se på det kulturelle møtet mellom det skandinaviske og det afrikanske i to romaner av Henning Mankell. De to romanene er ”Leopardens öga” (1990) og ”Vindens son” (2000). I disse to bøkene møter to verdener: den svenske/skandiaviske og det afrikanske.

Jeg ønsker å se på hvordan hovedpersonen(e) i bøkene møter den fremmede kulturen. Klarer de å møte den/de fremmede eller er det en uoverstigelig kløft mellom disse? Kan man møtes på tvers av kulturene? Hva er det som skaper skiller/likheter?

Underveis vil jeg stille følgende spørsmål: På hvilken måte beskriver Mankell den fremmede? Er et menneske det samme uansett hvilken kulturbakgrunn det kommer fra? Kan vi i løpet av romanen se en utvikling hos noen av karakterene/endrer karakterene oppfatning av ”den andre” underveis?

Det siste store spørsmålet er om man kan spore noe av Henning Mankells mål med bøkene. Siden bøkene er skrevet på svensk – Mankells første språk – så må man anta at han skriver for den svenske/skandinaviske leseren. Ønsker Mankell å endre måten leseren oppfatter ”den andre/fremmede” på? I hvilken grad lykkes Mankell med å skape forståelse på tvers av kulturer?

I min analyse ønsker jeg først og fremst å bruke Mary Louise Pratts bok ”Imperial Eyes. Travel writing and transculturation”. I boka bruker Pratt blant annet begrepet ”contact zones” – om ”sonen” hvor personer fra ulike kulturer møtes og om hva som skjer i dette møtet. Pratt ser på maktforholdet mellom dem som møtes, og hva som bestemmer det. Til grunn for all postkolonial analyse ligger Edward Saids ”Orientalismen”, som beskriver en århundrelang vestlig tradisjon for å ”kolonisere” Østen og det østlige/orientalistiske ved skrift.

Begrunnelse for prosjektet:
Henning Mankell er en av dagens mest leste forfattere. Mankell er mest kjent for sine krimbøker, men han har også en betydelig produksjon av bøker som handler om den afrikanske virkeligheten og møtet mellom svart og hvit. Det er foreløpig få som har undersøkt Mankells bøker, det være seg krim, andre typer romaner eller annen skriftlig produksjon. (Mankell har også gitt ut drama, artikler, kampanjebøker, etc). For meg er det tydelig at Mankell har et politisk prosjekt med det han gjør, og han har sjøl uttalt at han ønsker å bygge ei bro over kløften mellom det vestlige og det afrikanske mennesket. Han ønsker å vise sitt vestlige publikum at et menneske er det samme uansett hvor det bor og hvilken bakgrunn det har.

Jeg synes også sjøl ”kulturmøtet” er et spennende tema i en verden som sies å bli stadig mindre – samtidig som kanskje kløften mellom fattig og rik blir stadig større.

Avgrensing av materialet
Jeg har foreløpig valgt ut to romaner (se ovenfor). Hovedårsaken til at jeg har valgt disse er at den ene beskriver en svenske som reiser til Zambia (”Leopardens öga”), mens ”Vindens son” handler om en afrikansk gutt som kommer til Sverige. Dermed får jeg mulighet til å se på om Mankell beskriver om skandinaven/afrikaneren har en ulik tilnærming til ”den andre/fremmede”. En annen årsak til at jeg har valgt disse to romanene er at de er skrevet med 10 års mellomrom. Det kan være spennende å se på forskjeller/likheter i Mankells tilnærming til temaet.

Disposisjon

Innledning:
- Kort presentasjon av prosjektet
- Kort presentasjon av materialet
- Kort presentasjon av teori og metode

Analyse:
- Mer teori
- ”Sverige møter Afrika”
- ”Afrika møter Sverige”
- Leserens møte med ”den fremmede” og ”sitt eget”.

Avslutning/oppsummering

Teori og metode
Forklare begrepene postkolonialisme/orientalisme.
Pratts teori understøttes av reiselitteratur. I hvilken grad kan man bruke en slik teori på skjønnlitteratur? Kan Mankells romaner fra det afrikanske kontinentet beskrives som reiselitteratur?

I de ulike kapitlene ønsker jeg å se på hovedpersonens ulike møter. I begge bøkene oppstår en rekke møter - den svenske møter hvite afrikanere, svarte afrikanere, indere, kvinner, menn, religion – og det samme gjør den afrikanske gutten. Jeg ønsker å gå nærmere inn på de ulike møtene, og se hva som skjer i de enkelte møtene.

Arbeidsprogram

Oktober: ”Sverige møter Afrika” – 20 sider
November: ”Afrika møter Sverige” – 20 sider
Desember: Om Henning Mankell, de to romanene og hvordan de ble møtt ved utgivelsen – 2 sider
Januar: Leserens møte med ”den fremmede” og ”sitt eget”. – 20 sider
Februar: Teori – 20 sider
Mars: Innledning og avslutning – til sammen 10 sider (innledning to sider, avslutning/konklusjon åtte)

Totalt: 92 sider (hehe)
Innlevering: 1. april (spøk)

Tida flyr - eller gjør den det?

2005-10-03T15:02:00.000+02:00

- Da direktøren kom hjem fra Amerika-reisen i 1953, så hadde han også med seg ei kulepenn. Det var forferdelig moderne, kan KB på 85 år fortelle meg.

Jeg kan ikke huske en eneste dato eller år hvor jeg tenkte: Dette har jeg aldri sett før. Dette er en merkedag.

Hvorfor finnes det ikke opp noe helt nytt lenger? Hvor er de flyvende bilene? Hvor er tidsmaskinen? Hva skal komme i det 21. århundre? (Eller er det bare min hukommelse som svikter..?)

Når jeg tenker over det, så husker jeg faktisk første gang jeg søkte etter informasjon på Internett. Det er ti år siden nå - antagelig veldig seint for datanerder, men det er jo ikke jeg... Det var som å leite i høystakken! All informasjonen kom hulter til bulter og det var veldig vanskelig å skjønne om det var det du faktisk var ute etter. Sånn kan det jo forsåvidt være ennå...

Mankell-mania

2005-09-25T00:04:00.000+02:00

På tampen av dagen må jeg bare nevne mitt nye nyttårsforsett (jada, jeg vet at det ikke er nytt år enda, men det er jo aldri for seint å starte på nytt): Jeg skal nemlig skrive ferdig masteroppgaven min! Den ble starta for ei god stund sida, og har nesten like lenge ligget brakk. Men fra onsdag av er det full fres. Jeg skal levere prosjektbeskrivelse 3. oktober, diskutere den 12. oktober og så ha skrevet minst ett kapittel innen 1. november. Videre framdrift skal jeg ha klart til den 3.

Oppgaven skal handle om to av Henning Mankells afrikaromaner, nemlig "Vindens son" og "Leopardens öga". Det kan godt være at jeg bare skal skrive om den førstnevnte, men det er foreløpig bare en tanke. Jeg skal uansett starte med den, og så får jeg se hvor mange godbiter som ligger der.

Jeg blir å skrive mye om Henning Mankell framover nå, for å tenke, det er å skrive. Og siden jeg skal skrive 100 sider, så kan du bare tenke deg hvor mange tanker det blir å holde styr på!

Historiske merkverdigheter

2005-09-23T16:44:00.000+02:00

I flere uker har jeg sittet nedstøvet på Deichmanske for å lete opp gamle sitater og fortellinger. Prosjektet "Nordmennenes egen historie" er årsaken.

Jeg skriver manus på Oslo-filmen - som skal handle om gymnastikk i 1914, feriekoloni på 30-tallet, freia-damer som får manikyr før sjokoladen pakkes, grevlinger som blir til barberkost og mange andre pussigheter.

Det er rart å se hvor mye Oslo har forandret seg på 100 år - og ikke minst hvor mye dagliglivet har forandret seg. Løp og kjøp når dvd-en er ferdig i november!

Ich bin ein Arnsberger

2005-09-14T21:05:00.000+02:00

I denne byen bodde jeg ett år i ungdommen. Den ligger ved elva Ruhr og kan vel ikke akkurat sies å være noen metropol.

I fint selskap

2005-08-30T21:28:00.000+02:00

Ganske lenge siden nå, men tv-mediet er jo ikke blant de kjappeste.

Uansett - for ei god tid tilbake ble jeg invitert i fint selskap - med superkokk Bent Stiansen som grillmester og matoraklet Henry Notaker som vert. Programmet skulle gått i romjula, men da ble det avlyst på grunn av tsunamien. I kveld ble det derimot vist.

Etter noen minutters filming da vi spiste - og et par takninger da vi var godt forsynt - så kunne vi bare nyte helstekt lam med nydelige poteter og annet godt tilbehør som sto på menyen i dette flotte hageselskapet.

Jeg skulle gjerne hatt Bent Stiansen til å grille mer mat for meg. Mye mye bedre enn fastbrente pølser på engangsgrillen.

Hjernen er alene II

2005-08-24T14:55:00.000+02:00

Her er forresten teksten til:

Hjernen er alene

tekst: Lars Lillo Stenberg

Det er midt på dagen
Jeg er alene i huset
Jeg står midt i stuen
Jeg er alene i huset
Jeg stirrer ut av vinduet
Jeg stirrer ned mot havet
Med ett blir jeg redd
Jeg ser at havet kommer nærmere

Jeg vil få meg vekk
Men jeg tør ikke gå ut
Jeg vil ikke se
Men jeg tør ikke la vær
Jeg hvisker hjelp
Selv om jeg vet
At ingen vil høre meg

Jeg går ut av huset
Jeg går ned mot havet
Jeg hører ingenting
Naturen står stille
Men trærne krymper
Og havet det tørkes bort
Selv om jeg går og går
Så kommer jeg ikke nærmere

Jeg snur og ser tilbake
Huset er fullt av mennesker
Jeg løper ned mot klippene
Men havet er forsvunnet
Jeg roper hjelp
Selv om jeg vet
At ingen vil høre meg

Hjernen er alene
Hjernen er alene
Hjernen er alene
Hjernen er alene

Hjernen er alene alene med hjernen
Hjernen er alene alene med hjernen
Hjernen er alene alene med hjernen
Hjernen er alene alene med hjernen

Hjernen er alene

2005-08-24T14:44:00.000+02:00

...synger de Lillos i en fin sang. Etter de siste ukers "begivenheter" så skjønner jeg kanskje litt om hjernen. Det jeg i alle fall forstår er at den styrer alt. Absolutt alt. Alt fra å krølle med tærne, vifte med fingrene, være sulten, ha initiativ, komme seg fra a til å til mer abstrakte ting som å forklare abstrakte begreper på en alt annet enn abstrakt måte. Så kan man si at hjernen er alene?

Eva S. har tipset meg om den siste boka til Ian McEwan. Den heter "Saturday" og handler om en dag i livet til en hjernekirurg. Den gleder jeg meg til å lese.

Urinasjon

2005-08-14T17:16:00.000+02:00

Å gå på festival betyr å høre på masse god musikk, treffe hyggelig folk og subbe rundt. Noen oppdager også nye ting:

Da jeg sto i dokø, sto en kineser(? - i alle fall asiatisk) med store øyne rett ved. Plutselig tok han opp kameraet sitt og knipset bilder av toalettene, køen og det store pissoarkummet som guttene står rundt.

Hvor kommer den store fascinasjonen for hygieniske vilkår i andre land fra?

Tanzania

2005-08-10T15:17:00.000+02:00

Min frilanskollega Siri skriver mye om Tanzania dit hun har tenkt seg til neste år. Heldiggrisen!

Regnbueskatt

2005-08-03T17:57:00.000+02:00

Det ble bare lysere og lysere utover dagen. I halv åtte tida på kvelden sto regnbuen kraftig ned i sykehuset. Der lå det en skatt. Som skal fortsette å glitre.

Regn

2005-08-02T09:30:00.000+02:00

Da portøren kom, stanset regnet. Nå holdes pusten.

Skritt for skritt

2005-07-14T17:39:00.000+02:00

Sjefen for Kongsberg jazzfestival, Martin Revheim, løper New York Maraton 6. november 2005 til inntekt for barn i Malawi.

Kongsberg by med jazzfestivalen i spissen skal finansiere byggingen av et familiehus i den nye SOS-barnebyen i Malawi. Huset skal hete Kongsberg Jazzhus og skal gi foreldreløse barn en mulighet til å vokse opp med omsorg og trygghet.

Ett skritt koster 100 kroner. Bruk kontonummer 8380 08 73730. Alle som bidrar får navnet sitt på en t-skjorte som Martin bærer under løpet. Husk å merke innbetalingen med "Martins maraton".

Bloggevenn 1

2005-07-05T21:42:00.000+02:00

Og jeg som trodde jeg var alene. Men Yngvar har skrevet fra Sverige siden i fjor.

På krita

2005-07-05T21:34:00.000+02:00

En rekke nødvendigheter, ja mat altså, lå halvt i kurven og halvt på disken, da jeg begynte å rote gjennom pengeboka for å finne betalingskortet. Som ikke var der. - Jeg har ikke penger med meg, så jeg må nok bare legge varene tilbake igjen, sa jeg. Han sa: Det er ikke nødvendig. Kom bare med pengene senere.

Bloggevenner

2005-06-28T20:07:00.000+02:00

Hvorfor blogger ingen av mine venner?

Sommerdis

2005-06-26T20:52:00.000+02:00

Sommeren er definitivt kommet til byen og engangsgrillene har inntatt det som er av parker og grønne små hjørner. Tung skodde er byttet bort i illeluktende grilldis. Etter en liten tur i Oslofjorden er Hovedøya døpt om til Grilløya.

Er jeg dum eller?

2005-06-18T15:31:00.000+02:00

Su Doku ser ut til å være det nyeste nye innen hjernetrim. Flere kollegaer svetter over den lille firkanten og forsøker å feste ni tall på korrekt sted. I dag tenkte jeg at jeg skulle forsøke. MEN JEG KLARER DET IKKE.

Jeg - en afrikaner

2005-06-12T21:27:00.000+02:00

Jeg har i flere år sagt at jeg må ha vært en afrikaner i mitt forrige liv. Det har noe med at jeg fryser lett og trives godt i temperaturer over 30 grader. I går sa Nelson Mandela til meg (og nærmere 20.000 andre) at jeg er en afrikaner.

Madiba er i byen

2005-06-11T16:13:00.000+02:00

En gråhåret aldrende mann kom inn på pressekonferansen. Alle artister og journalister klappet. Nelson Mandela, Sør-Afrikas frihetskjempe og dagens hovedperson, kom for å se og smile. Han strålte styrke til tross for kroppens svakhet.

Det er sol og varme grader i ishavsbyen - og om tre kvarter går de første artistene på scenen.

Journalist i Iran

2005-06-10T00:39:00.000+02:00

Da jeg reiste til Iran for fem år sida, fikk jeg kontakt med språkmektige Amir Paivar. Han drev da et lite kryptisk firma som stort sett drev og oversatte engelsk/tysk/fransk - farsi. Men han ville mer enn gjerne prøve seg som oversetter for en norsk journalist. Vi intervjua kvinnelige politikere, filmregissører og Teheran-ungdommer i skiløypa. Han kunne - dessverre - ikke ble med da jeg dro til fredagsbønna ved Universitetet i Teheran. Jeg slapp nemlig ikke inn på mannesida, og han slapp ikke inn på kvinnesida. Etter den tid har Amir klart seg godt, og jobber i dag for nyhetsbyrået Reuters i Iran.

I dag rapporterer han om en kjentmann som KOM inn på mannesida under fredagsbønna:

TEHRAN, June 10 (Reuters) - Hollywood actor Sean Penn, adopting the role of a journalist, scribbled in his notebook as Friday prayer worshippers in Tehran chanted "Death to America".

Penn, 44, in Iran on a brief assignment for the San Francisco Chronicle ahead of presidential elections on June 17, may be one of the best known faces in film, but he went unrecognised by the 6,000 faithful at Tehran University.

Working with a translator, Penn took copious notes as hardline cleric Ayatollah Ahmad Jannati urged the congregation to vote en masse "to make America angry".

The actor, who visited Iraq before and after the U.S.-led invasion in 2003 and wrote an account of his second trip for the Chronicle, told Reuters he had decided to come to Iran because of growing tensions between Washington and Tehran.

The United States accuses Iran of developing nuclear weapons and sponsoring terrorism. Iran denies the charges.

Sitronmelisse

2005-06-08T22:18:00.000+02:00

- Skal du ha den sitronmelissen? spurte damen meg i butikken. Jeg hadde tatt opp en krydderplante og skulle akkurat til å legge den i kurven. - Hvis du virkelig vil ha den, så trenger du ikke kjøpe her, jeg har masse sitronmelisse i bedet mitt, så det er bare å komme å hente.

Og så ga damen meg adressen sin.

Kjærlighet

2005-06-02T14:48:00.000+02:00

En rosadressa svenske (Carl-Johan Vallgren) er i Norge og reklamerer for ei anti-svensk (norsk) bok han har skrevet ("Til herr Bachmanns brosjyre). For to år sida leste jeg den vidunderlige "Den vidunderlige kjærlighetens historie". Den er også kommet på norsk nå, men er nok like god å lese på svensk - for svensk er jo et artig språk! "Den vidunderlige...." handler om en deformert stygg liten dverg uten språk (?) som til tross for et heller avstøtende ytre treffer kjærligheten på sin vei fra gledeshus via terroriserende munker i vatikanet til døvesamfunn på østkysten av USA.

Hva er det jeg egentlig holder på med?

2005-05-31T09:31:00.000+02:00

Det kan man spørre seg om. Jeg skulle egentlig levere en oppgave om blogging sist fredag, men tanken ble aldri klar nok. Fem timer før innlevering tok jeg avgjørelsen: Jeg leverer ikke. Det var en deilig tanke. Og enda bedre ble det da jeg lot tanken bli handling. Samtidig lovte jeg meg sjøl at jeg sjøl skal begynne å blogge. Så nå starter bloggen.